fredag 7. november 2014

Samarbeid mellom barnehage og skole?

Noen vil kanskje si det er litt tidlig å lufte tanker om skolestart. Jeg synes det er en høyst aktuell problemstilling. Nesten litt sent for oss å diskutere i år allerede.

Alt begynner den dagen de nye førskolebarna tråkker innenfor døren i barnehaven etter sommerferien; de er eldst og skal begynne på skolen. Snart. Ett år er ikke lang tid så lenge alt dreier seg om skolestart frem til da. Sånn begynner året for de aller fleste i barnehaven hos oss. Forventningene er skyhøye, enda få av dem vet hva skole egentlig dreier seg om. Lekser har de hørt om, og at de skal lese og skrive. De gleder seg enormt.
Så er vi fra barnehavene på skoleovergangsmøte. Dette har de nylig begynt med. Det er et møte hvor lokalskolene stiller sammen for å formidle til barnehaven hva som forventes av oss og skolestarterne. Dette er et flott initiativ og jeg løper avgårde med en god følelse om at endelig skal overgangen bli litt mindre for oss alle. Et samarbeid er i gjerde. Vel plassert i en grupperom med glissent oppmøte er beskjeden vi får tydelig: De skal kunne skrive navnet sitt, klippe og fargelegge, da dette ofte er en aktivitet de begynner med 1. Skoledag. Videre skal de kunne kle på seg selv og tørke seg etter toalettbesøk… Ja vel… Så lusker jeg tilbake og synes det er flaut å videreformidle hva jeg har hørt.
Hvordan har det kommet dit at det, for det første er barnehavens oppgave å lære dem dette, (hvor er foreldrenes oppgave?) og for det andre er dette alt vi er verdt? Påkledning og toalettbesøk..?
Hos oss sitter 3-åringene å higer etter å lære bokstaver og tall. De setter sammen lyder og teller etter beste evne. De suger til seg kunnskap om historie, geografi og er supre til å snakke engelsk (i alle fall litt). Nå er det vel litt på kanten fortsatt å si at barn skal lære noe i barnehaven, men en fugl hvisket at det nå synes å være greit. Barnas egen iver og initiativ bør belønnes med de voksnes engasjement for barns læring. Ikke misforstå, for her det lite læring satt i (tvangs)system men et system som likevel fanger opp interesser og spiller videre på disse for å gi de håpefulle små det påfyllet de ønsker seg i hverdagen. Vår observasjon og lydhørhet for deres uttrykk. Medvirkning kalles det når vi lytter til barna og deres ønsker. De ønsker å bli stimulert. Vi må benytte sjansen mens de ennå er sensitive for å ta i mot den informasjonen vi ønsker å tilby dem.
Vi er forberedte hver dag når vi kommer på jobb, for det er en del av yrkesstoltheten. Vi vet hva vi skal bruke dagen på. Det er gjennomtenkt. Vi har snakket med barna dagen i forveien og avtalt morsomme aktiviteter for neste dag. Vi ser etter mønster i lek og aktivitetsvalg, og er fremme og tilbyr dem materialer som kan stimulere dem på det nivået de er på.
Vi er nok heldige som kan jobbe på denne måten, og ser at det ikke er like lett på skolen, men likevel undres jeg på hvordan de tenker for å få stimulert alle uten å la noen vente eller la noen henge etter. Makter de i første klasse å beholde den iveren de kommer inn i skolen med? Hvilket inntrykk tror de at lese- og skrivesterke barn sitter igjen med etter at de bruker hele første året på å gå gjennom alfabetet, for så å bruke deler av andre året på å repetere? ”jeg trodde jeg skulle lære noe på denne skolen” er en skuffet førsteklassings dom etter et par uker på skolen.
Videre kan jeg skjønne at barn kommer meg forskjellig bagasje og har store forskjeller i sitt repertoar, og at dette er en umulig oppgave å tilpasse. Det gjevner seg vel ut etter hvert, men er ikke det litt synd også? Kunne det ikke vært så mye bedre?

Jeg tenker at skolen og barnehavene burde ha et mye tettere samarbeid, og en helt klar plan for hva som er forventet at barna skal kunne når de trer over i skolesystemet. Vi i barnehaven liker en utfordring, og ser ikke problemet med at vi kunne jobbe litt mer med å forberede dem til skolestart. Hvis vi visste hva som var ønsket, og hva som hadde vært fint å kunne de første månedene.

Vi vil helst ikke ende med å avvise barnas iver etter skole og læring fordi vi vet de skal bruke ett år på akkurat det samme når de begynner på skolen. Da vet vi at de kjeder seg det første året. Vi ønsker å møre dem, og med det møte skolen. Vi er alle enige om at det er barnas utvikling på alle områder som er viktig, og at de skal utvikle seg til å blir selvstendige og trygge mennesker. Etter min mening viser vi dem respekt ved å ta deres behov på alvor og gi dem den utviklingen de fortjener og har behov for. Dette jobber vi for hver dag og har ikke tenkt å slutte med å gjøre det beste vi kan for de som fortjener det hver dag.

tirsdag 28. oktober 2014

HMS-kurs i Bodø

HMS-kurset til PBL i Bodø er i full gang, og nærmer seg til og med slutten. Jeg sitter på et hotellrom og begynner å bli klar for middag. Jeg har brukt de siste timene på å fordøye så langt 2 dager med intens HMS (helse-miljø-sikkerhet) opplæring. Det er gjennomgått sykefraværsoppfølging, noe vi må bli flinkere til å sette i system. Det er ikke det at vi ikke har gode rutiner, men disse rutinene skal være nedskrevne og dokumentert. Vi har brukt til på verneombudets rolle, som ikke er så rent liten. Ikke var jeg i nærheten av å vite omfanget av vervet. Nå skal det bli andre boller :) Og andre krav til både meg og kollegaer.. Det er mye som er bra, og mye som kan bli bedre.
Bare det å høre hvordan andre jobber konkret med disse tingene gir inspirasjon til videre arbeid. Jeg, men min elsk for systemer, har en jobb å gjøre. Gleden er at jeg trenger ikke finne på så mye selv. De hadde, tro det eller ei, gode systemer og skjemaer som kan brukes uten at jeg må gjøre dem på min egen måte. DET sparte meg for arbeid..! Glede i hverdagen..:)
Det mest spennende er helt klart det psykososiale arbeidet. Det er omfangsrikt, men å så viktig! Forebygging og synliggjøring av rutiner, regler, krav, muligheter, plikter... Jeg vet dette skal bli bra!
Jeg er heldig å ha en god stab som kommer til å støtte godt opp om arbeidet som ligger forran oss. Jeg skriver oss, for det er slik som med alt annet i barnehaveverden, alle skal medvirke..
Middagen venter, og en nye og spennende dag i morgen tar for seg ergonomi og siste rest av HMS-verktøyet.

Progresjon i arbeidet! Heldigvis!

Nå er det igjen lenge siden jeg har vært inne og skrevet her, og det skyldes rett og slett lite tid og klønete ettermiddager.. Jeg pleier å kose meg med å skrive ned stort og smått og det som engasjerer meg på min vei, men med midlertidig bosituasjon og mac'en igjen på jobb blir det begrensinger. Når vi kommer oss skikkelig i hus blir nok mer tid og mer glede i skrivingen igjen :)
Vi har satset alle kort på innflytting i huset i slutten av desember, og krysser det vi har for innflytting før. Vi skjønner nok at vi har gamblet litt, men samtidlig så velger man å tro på de optimistiske byggeledere og snekkere man omgir seg med.. Hva annet kan man gjøre? Ingen av oss har noen gang bygget hus.. Så, bytte av byggeleder strammet inn på forventninger og hverdagen ble mer fylt av stress enn av håp.. Vi har vel kommet til en enighet om at de gjør så kodt de kan, og vi puster dem i nakken og følger nøye med så det kan ikke annet enn å bli bra. De MÅ bli bra! Som dere ser er huset så og si ferdig utenpå, og ganske godt på vei inne. Det er gipset overalt og begynt påstøp av bad. Bildet til høyre er Hermines rom. Verandadøren er på plass og veggene er klare til sparkel. Hvis vi bare får koordinert de siste detaljene på farvevalg er vi ganske i mål med innomhusdetaljer :D
Vi er jo heldige som sitter, står og går rundt på nabotomten hele dagen og kan følge nøye med på alle som er innom ila en dag. Ingen av oss legger heller skjul på at vi følger med.
Så skal vi vel heller ikke klage så veldig utifra hva andre forteller, men vi har bare våre egne forutsetninger å forholde oss til, så det er dem vi måler etter. Hold avtaler! Det er det beste, så blir ingen hissige..!
Jeg er klar med både innreding og stæsj, og kommer løpende så fort vi får botillatelse, midlertidig eller ikke! Julegrøten er målet! :D

fredag 19. september 2014

Hva er det som gjør at jobben som førskolelærer, eller nå barnehagelærer, ikke er attraktiv?

Publisert i psykologi i kommunen nr. 4 2014

Vi ser hver høst at det er mangel på pedagoger og hver høst er det de samme diskusjonene om hvordan vi kan rekruttere flere til det yrket vi har så kjær, og ikke skjønner hvorfor ingen vil ha.
I mange år har vi akseptert at det ikke følger noen status med jobben, heller ingen lønn over middels. Det er noe annet som har trukket oss denne veien, en genuint ønske om å gi barn en god start på livet og en trygg hverdag. Det er vel fortsatt det som trekker folk til faget, for det er ikke mye annet som lokker. Ingen gullkantete avtaler og tilleggsgoder. Ingen store muligheter for å klatre i grader og ende i en sjefsstilling med bedre inntekt. Og hvis man ønsker å klatre i hierarkiet i barnehageverden så er det mange muligheter for det med en barnehagelærerutdannelse i bunnen, det er bare så dumt at så få av dem er i barnehagen og kommer barna til gode.

Det er nok på tide at vi får satt oss selv på kartet og vist hva vi gjør. Jeg tror at til tross for mye skriverier og løfter om kvalitetsøkning og kompetanseheving i barnehager generelt, så gir det lite i praksis hvis vi ikke får gjort noe med lønn og status. De som selv har barn og leter vel og lenge etter det beste tilbudet til sine barn er den lille gruppen som er villige til å se graden av viktighet på det arbeidet som blir utført. For det er et viktig arbeide i å forme og gi gode holdninger til morgendagens samfunnsytere og arbeidstakere. Det er disse små som skal forme vår verden videre og hvis ikke de har med seg gode verdier og kunnskap om verden som samfunn hvordan skal det da gå?
Hvordan kan vi akseptere at det er så lav kompetanse og utdannelse blant de som skal gi et heldags pedagogisk og faglig tilbud til våre barn? Fordi de fleste kan gi omsorg? Gjør vi ikke mer?
Å være pedagog i barnehage i dag er et yrke de færreste holder en hel karriere. Man går enten over til en annen type jobb eller trapper ned i stillingsprosent. Det er en jobb som sliter. Ikke bare på kroppen med tunge løft og fysisk aktivitet, men psykisk med alt som følger med en arbeidsdag med syke kollegaer, lite penger og en følelse av å aldri strekke til. Det er strevsomt å gå underbemannet i de fleste ukene av året. Det er lite tilfredsstillende å aldri få nok tid til å gjennomføre de planene man hadde så godt som man ønsket. Det er heller ikke morsomt å se at leker og materialer blir ødelagt og vite at det ikke er penger til å kjøpe nytt før ved neste tilskuddsperiode. Jeg tror dette tar knekken på mange. Jeg tror at dette slukker flammen hos de energiske fine menneskene som brenner for jobben de gjør hver dag. Mange føler nok at det er en evig kamp for bevise hvilken viktig jobb vi gjør, og uten gehør og synlig støtte er det en tapt sak.
For dette er en av de viktigste jobbene som er, og helt sikkert også en av de mest takknemlige. I hvilken annen jobb blir du møtt hver morgen med ”løpekos” og våte kyss? Hvilke andre steder for man mulighet til å være en så betydningsfull person i en annens liv? Det er heller ikke mange som har gleden av å se potensialet i de små som vokser seg store mens vi ser på. Vi vet at vi bidrar til deres fantastiske reise med alt den innebærer av gleder og skuffelser. Det å lære seg livet er den viktigste lærdom, og hvordan skal vi få annerkjennelse og status for den jobben vi gjør? Hvordan kan vi vise verden at det er et fantastisk sted å være når alle ressurser og forutsetninger er på plass? Kan vi gå stolte rundt på gaten å si at vi jobber i barnehage uten å måtte presisere at vi er pedagoger så ingen skal tro at det var en enkel jobb vi fikk mens vi ventet på noe annet?
Hvem hjelper oss på denne veien mot anerkjennelse for våre og barnas behov?
Jeg kunne ha lyst til å fortelle alle alt vi gjør gjennom en dag så de kunne skjønne at vi ikke bare sitter på gulvet og leker. At det krever mer av oss å få lov til å gjøre denne viktige jobben. Jeg tror ikke de fleste vet hva som ligger i en dag fylt av konfliktløsning, veiledning, rettledning, refleksjon og nye opplevelser. Det krever at vi et hvordan barn er satt sammen. Det krever erfaring å finne ut av reaksjonsmønstre og lage gode strategier for hjelp til selvhjelp. Det er krevende å være én av tre som har faglig kompetanse til å håndtere kriser og vanskelige situasjoner. Hadde vi fått mer status og annerkjennelse hvis vi drev med noe annet enn barn? Hvis vi var nødt til å være utdannet alle sammen for å få lov til å jobbe med dem? Ville det satt oss i respekt? Vi jobber med foreldres kjæreste, det er klart vi må være kompetente!


Jeg håper på en diskusjon hvor det blir tatt opp både status og lønn, men også hvor det blir tatt opp respekten for det arbeidet vi gjør. Fra utenforstående og fra de som tro det er en lettvint jobb i en mellomfase. Vi legger grunnstenene i samfunnet og burde som største selvfølge ha både utdannelse og respekt for den jobben som skal gjøres.

mandag 23. juni 2014

Hvor går grensen mellom barnlig egoisme og ufinhet satt i system?

Publisert i Psykologi i kommunen nr.3 2014

Jeg tenker på vennskap! Jeg tenker videre på konflikt og konfliktløsning.
Er det faktisk slik at et barn på 4 eller 5 år evner å sette mobbing på dagsplanen? Hvor går grensen mellom barnlig egoisme og ufinhet satt i system? Hva gjør de voksne?

Jeg synes det er spennende og en høyst aktuell og viktig debatt. Jeg velger denne gangen å legge fokuset over på vennskap og det positive vi ønsker å oppnå, ikke frykten og det negative. Jeg vil skrive om de betydningen av de voksnes tilstedeværelse, og grunnlaget for gode mellommenneskelige relasjoner. I en barnehagehverdag fylt av prosjekter og planer, lek og læring er det viktig å være gode forbilder og vise barna hvordan gode relasjoner skapes. Det er ikke tvil om at vi må være tilstede å hjelpe dem med å løse konflikter og gi dem redskap til å klare det selv. Vi skal bruke de pedagogiske evnene våre til å veie hva vi lar passere og hva vi slår ned på. Vi skal bruke kompetansen vår til å synliggjøre for barna hva de holder på med og videre reflektere over rett og galt. Når det er sagt skal vi være konsekvente i de valgene vi tar. Det er våre valg og holdninger som voksne omsorgspersoner som er avgjørende for hvordan et barn håndterer konflikt eller avvisning. Når jeg leser om små barn i barnehagen som blir definert som mobbere, er det første jeg tenker; hvor er de voksne? Hvordan kan det gå så langt at et barn skal føle seg utestengt og ignorert, regelmessig kommentert og plukket på?
En del av vår oppgave er selvfølgelig å ruste barna så de kan håndtere de fleste utfordringer på egenhånd. Det er et mål som størsteparten trenger hjelp til en god stund. Det holder ikke at de har blitt det fortalt ved en tidligere anledning eller ti. Det er en pågående prosess som vi evaluerer og justerer underveis. Noen trenger lengre tid det er det ikke noe tvil om, og de må vernes, vel så mye som de andre barna. De trenger oppfølging på andre plan enn sosiale koder. Det ligger alltid noe bakenfor det å ikke være like hyggelig mot medelever eller voksne. Og det er der jeg er opptatt av at vi skal lete. Det er der vi skal legge inn ressurser for å få gode samspill og relasjoner. Der bygger vi sikkerhet og tillit.
Trygge barn har gode vennskapelige relasjoner og er åpne for nye innspill og forhold. Vår oppgave gjennom de årene vi har barna til låns i barnehagen er å gi dem trygghet. Trygghet på seg selv og de rundt. Trygghet nok til at de skal kunne håndtere nye og vanskelige situasjoner som møter dem på skolen og i fritidsaktiviteter.
Jeg faller stadig tilbake på hvor godt vi er nødt til å kjenne barna vi jobber og samarbeider med. Vi må ha et innblikk i følelser, styrker og svakheter. Vi må bruke tiden vår dedikert til å skape gode opplevelser mellom barn og mellom barn og voksen. Barna skal se gode relasjoner mellom voksne, som igjen skaper trygghet og ro hos de som er rundt.
Ledige stunder må brukes til å gi ros, fortelle hva som er bra og at det er blitt lagt merke til gode handlinger. Gjerne gode handlinger som har ført til glede hos andre. De skal lære å se verdien i andres glede og ikke i utelukkende egoistiske gleder. Toleranse står høyt på agendaen i arbeidet med vennskap og konfliktløsning. Det skal være mulig å si til et barn -”det der hadde jeg ikke brydd meg om, gå å finn på noe annet du.” eller ”det vet du og jeg ikke er sant. Ikke bry deg om det”. Jeg mener at det ofte legges for stor vekt på alt som ikke er greit, og alt barn krever handling av voksne for å få stoppet. Det er opplest og vedtatt at du kommer lengre ved å kunne trekke på skuldrene en gang i blandt heller enn å konfrontere og diskutere hver eneste lille hendelse. Jeg mener at det går an å lære barn denne toleransen og evnen til å overse momenter av irritasjon. Igjen så må jeg understreke at det er de voksnes ansvar å lede barna på denne veien til gode relasjoner og god sosial kompetanse. Det er viktig at vi er tilstede der det skjer og tar barna på alvor. Vi må kjenne til hvem som trenger erkjennelse for den lille irritasjonen og hvem vi kan be gå videre. Det krever mye observasjon og bevisstgjøring hos den enkelte som er ansatt for å veilede barn. Vennskap er det det viktigste de kommer ut fra barnehagen med. Tryggheten på at noen er din venn gjør at mennesket kan klare seg gjennom det meste. Vi vet det så godt som voksne og det er ikke annerledes for barn.
I barnehagen hos oss har det i lang tid vært et tema hvordan vi irettesetter barna når de gjør noe de ikke skal. Det kan være alt fra å løpe inne til å slå andre. Skal vi vektlegge hva de ikke får lov til, eller skal vi gi dem gode alternativer til det dumme de gjør. ”Vi går inne i barnehagen”.  ”Vi er hyggelige mot andre. Ser du at han/hun blir lei seg?” Jeg sier helt klart at de må få mulighet til å gjøre ting annerledes, og til det trenger de verktøy. Kanskje sitter de ikke inne med det selv, og må vi veilede dem. Det er ikke mange 3-åringer som umiddelbart vet hva som kreves ved bordet når de får beskjed om å sitte pent. Hva legger vi i beskjeder og instruksjoner vi gir gjennom dagen?
Vi må appellere til dem for at de skal ta til seg det vi sier. Et nei for ofte slutter å registreres hos de små. Gi dem en sjanse til å bli forklart hvorfor vi mener sånn og slik, eller hvorfor regler er bestemt som de er. De skjønner faktisk en hel del. Det er lettere å ta inn over seg det vi er blitt forklart enn det som bare ikke er lov.
Denne positive vinklingen på hverdagen er med på å gi trygghet, redusere konfliktnivået og øker samtidig samhold og styrker sosial kompetanse. Vi lærer mens vi holder på og tilpasser oss underveis. Barna ser hvor mye morsommere dagen blir når det er positivitet og glede rundt dem!

Gleden deler vi med hverandre og dobler verdien av den. Slikt blir det gode vennskap ut av.

tirsdag 17. juni 2014

Leiligheten er solgt!



Idag har vi solgt leiligheten og senket skuldrene noen hakk. Det blir en sommer med pakking og flytting, men også en sommer i visshet om hvilke midler vi har og klare planer for veien videre. Helt klare er de nå ikke, for vi har 3 mnd hvor vi skal bo et sted hvor livet med 3 barn kan fungere i hverdagen. Min alltid så optimistiske ektemann ser for seg mange romantiske kvelder og dager ved sjøen, men jeg er ikke like sikker på hvordan han ser for seg morgenene med levering av barn på diverse skoler og oss på jobb.. Men, det gjenstår å se.. Sikkert går alt veldig fint! :)

Huset tar form så fort som bare det! Det har kommet opp vegger i 1. etg og vegger inne. Idag har de begynt på bjelkene som skal bære gulvet i 2. etg og det ser så fint ut! Jeg tar bilder hver eneste dag både morgen og ettermiddag og forskjellene er ganske store på bare noen timer! So far, so good! alt går fortsatt etter planen og ingen forsinkelser som koster oss ekstra energi og nattesøvn. 

lørdag 7. juni 2014

Alt går etter planen!

Byggeprosessen går sin gang og alt er så langt etter planen og uten forinkelser. Nesten litt vanskelig å tro, men klager ikke! De støpte platen igår etter å ha lagt radonmatter og varmekaber. De ble enige til slutt om hvem som skulle komme med pukk for å fylle muren før støping, så her går det unna. Jeg kjenner at det skal bli deilig nå som vi har én byggmester å forholde oss til og som koordinerer alt som skal gjøres. Det er nemlig sånn har eg forstått, at man ikke skal si noe som ikke står skrevet ned for ikke å få unødig skyld hvis noe går galt. Skyld eller ansvar er det ingen som er keene på å ha.... Best å holde tungen rett i munnen!

I natt ble leiligheten lagt ut på finn.no (her) så nå er vi i gang. Som jeg har sagt til alle som har spurt; jeg har aldri hatt så få ting og det er sjeldent så ryddig, men det ser veldig fint ut! Litt sånn "Oi, så koselig denne leiligheten egentlig er"... Så nå er det bare å vente i spenning å se hva som skjer! 
De neste dagene skal jeg bruke på å plassere at vi ikke har hjemme lenger på strategiske steder på Trøsvik.
God pinse så lenge :)


torsdag 15. mai 2014

Husprosjekt - Dag 2


I dag var den pliktoppfyllende graver på plass litt over 7, og godt igang med arbeidet da jeg kom på jobb.  Barna var også klare. De hadde satt opp stoler på tre rader forran vinduet i 2. etasje for å kunne følge med på gravemaskinen. OK, så var de engasjert.. ;) Det går ganske radig når han setter igang og det begynner å likne vei og plass til hus :) Han har fortsatt å løfte vekk busker og trær med forsiktighet og ingen grenser er overtrådt. Jeg kjenner at jeg føler meg rolig i dette prosjektet så langt. Det selvfølgelig ha noe med at jeg sitter hele dagen og ser ut av vinduet på kontoret og ned på byggeplassen..?
I morgen kommer de med grus for å legge ferdig anleggsveien. Da kommer også de mye etterlegtede gjerdene som skal sikre området. I dag sendte vi også barna ut av bhg og bort på Heming for å slippe å passe på og si nei til annethvert barn. Det blir noen anderledes dager fremover, men i midten av neste uke skal de være ferdig med veien i denne omgang. Da er det støping av plate til huset som står for tur.







onsdag 14. mai 2014

Husprosjekt - Dag 1

Dag 1 av prosjekt vei og hus gikk fint synes jeg. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet heller. særlig ikke etter at de kom 2 timer for sent til start. Der stod nemlig vi med en tom og evakuert barnehave klar for innrykk av maskiner og bråk. Etter noen telefoner var de på plass. De hadde ikke funnet 44c.. Nei.. kanskje fordi c ennå ikke eksisterer og det er dit de skal legge veien..?
Må innrømme at det som stresset meg mest var om de ikke skulle bli ferdig med piggingen ila onsdagen siden vi hadde gjort så omfattende bortplassering av alle barna.. Men det gikk greit det altså, de var ferdig med bråket på 20 minutter.. Og da var det bare trær og graving igjen. Må si jeg er fascinert over hvilken presisjon det går an å ha med et så voldsomt verktøy som den gravemaskinen. Trærne gikk ned på centimeteren og landet med en presisjon du skal lete lenge etter! (Ikke det at jeg vet så mye om håndtering av store maskiner.. men han imponerte meg!) Super graver med tydelig stolthet og høy arbeidsmoral. Dette liker vi!


mandag 12. mai 2014

Ettermiddagens tanker dreier seg igrunnen mest om evnen til å forstå, og evnen til å sette seg inn i andres situasjon. Kanskje også se ting fra et annet perspektiv. Jeg har blitt minnet flere ganger i det siste på at før vi dømmer andre bør vi gå en runde til med oss selv. Vi vet ikke hvilke kamper andre kjemper og ofte ikke bakgrunn for det som blir gjort eller sagt. Jeg vil påstå at det er en berikelse å kunne være fleksibel i sitt syn på andre og evne å sette seg inn i andres situasjon. På ingen måte mener jeg at man skal verken være enige eller uenige, men å tenke litt bredere skader ingen.